The Sane Insanity

Tor Inge Martinsen dreit skikkelig på draget i dag... Som en av Dagbladets fotballskribenter (Skrive om fotball as a living? I could do that...) skriver han om at han er blitt lei av Rosenborg's dominans i norsk fotball, og at han helst ser at de ikke kvalifiserer seg til årets Mesterliga. I tillegg sutrer han over RBK's solide økonomi, "arrogansen" som tydeligvis har vokst frem på Brakka, og de gode treningsforholdene de har skaffet seg...
Martinsens kommentar kan likne litt på Beckhams straffespark mot Portugal i sommerens EM - Han går selvsikkert til verks, men ender med å blåse ballen himmelhøyt over mål. Hvorfor? For å ta det viktigste først: Å ikke ønske seg et norskt lag i årets Mesterliga, blir bare for dumt... Uansett hvor mange seire Rosenborg klarer å få med seg eller hvor mye penger de tilslutt tjener på deltagelsen er uvesentlig for norsk fotball; det viktigste er de erfaringer spillere, trenere, ledelse og støtteapparat tilegner seg ved å delta i "verdens" viktigste klubbmesterskap. Ingen har eksportert så mange spillere til utlandet som Rosenborg. Intet annet lag har hatt så stor suksess i utlandet som Nils Arne Eggen hadde med Rosenborg. Nils Skutle og Rune Bratseth reiser land og strand rundt for å kurse idrettslag og sportsklubber (andre Tippeligalag inkludert) i Rosenborgs ferd til suksess. Rosenborg-klinikken er en av landets beste på idrettsskader. Landslaget er også denne gang spekket av nåværende og tidligere Rosenborg-spillere, ledet av en tidligere Rosenborg-trener. Hva norsk fotball hadde vært uten Rosenborgs suksess de siste årene? Langt fattigere! Uten minnene om triumfer mot Milan og Borussia Dortmund på bortebane, kvartfinale mot Juventus, sterke seiere mot Real Madrid, Porto, Celtic og Paris SG, og evnen til å feie over selv de aller største stjerner på fotballhimmelen ville gjort norsk klubbfotball-historie sørgelig lite spennende lesning når man kom til kapittelet "Norske Klubber i Europacupene". Samtidig er det viktig å huske at også RBK gikk gjennom en læringsperiode i Europacupene før de slo igjennom i Champions League. Jeg husker med gru enkelte 5-0 tap ute i Europa på begynnelsen av 90-tallet. Martinsen fremstiller RBK's Mesterliga-millioner som en selvfølge de casher inn hvert år, mens sannheten er at de har slitt for hver krone. Million-bonusene for poeng i Champions League er ikke lettkjøpte.

Men her kommer vi til hovedproblemet med Rosenborg, i Martinsens øyne. For hvordan vil klubben bruke de rundt 80 millionene de eventuelt vil tjene på Mesterliga-deltagelse? Tak over Lerkendal Stadion! Jeg ser ikke problemet... Har man vært i Trondheim senhøstes, (når Champions League som oftest spilles..) vet man hvor kaldt, slapsete, frossent og glatt det er der.. Med tak over stadion kan man sikre seg gode spilleforhold året rundt, i tillegg til økt komfort for publikum, som mer enn en gang har frosset både edlere deler og bakender av seg under Mesterliga-kamper. Kikker man på noen av de andre fotballbanene rundt om i Tippelige-Norge, likner de høst, vinter og vår mer på en dårlig vedlikeholdt potetåker enn en fotballbane. At Rosenborg ønsker å unngå dette er bare forståelig. En god gressmatte og bra fasiliteter for publikum er en nøkkel til videre suksess. Martinsens forslag om å bruke 10 millioner til et "utviklingsfond" er jo fint nok. Men også totalt urealistisk. Norsk fotballs utvikling er ikke Rosenborgs ansvar utover det å stå som et sportslig eksempel, noe de gjør, med sin offensive og underholdende spillestil, og positivitet og åpenhet rundt klubbdriften. Ansvaret er heller Norges Fotballforening sitt. NFF gjør mye bra arbeid, og selv om det alltids kunne vært bedre må man kunne si at Norge gjør det bra fotballmessig, utifra innbyggertall og naturlige forutsetninger.

En fotballklubbs fremste mål må og skal alltid være å vinne fotballkamper, med det større målet å vinne pokaler og medaljer. Sånn er det også i Rosenborg. Om man tar en kikk på de europeiske ligaene ser man at situasjonen er ganske lik også i disse landene. De rike klubbene (Chelsea, ManU, Juventus, Real Madrid) kjøper spillere fra fattigere klubber... Det er sånn fotballmarkedet fungerer. Men til forskjell fra disse klubbene, ønsker Rosenborg å spille primært med norske spillere, noe som er positivt i mine øyne. Engelske klubber har jo ofte flere franske spillere enn engelske i disse dager.... Problemet blir jo selvfølgelig at andre norske klubber må selge til Rosenborg, og dermed svekke seg selv. Men om man ser objektivt på det, har RBK alltid vært opptatt av å kjøpe spillere som passer inn i et system, ikke bare for å få de mest kjente navnene. Også Rosenborg har hatt sine feilkjøp, men det gjelder for alle lag, overalt. Mitt poeng er at de andre klubbene helt fint kunne nekte å selge til RBK, men da sprekker budsjetter over en lav sko, fordi de fleste klubbene kalkulerer med spillesalg. Den økonomiske driften i flere klubber har vært grusom, helt til den harde virkelighet har truffet dem og de har stirret konkursen i hvitøyet.

Jeg må avslutte nå, men jeg vil avslutte med å legge frem denne teorien: Enhver annen norsk fotballklubb hadde, i Rosenborgs situasjon, handlet på samme måte. Som Martinsen påpeker har Rosenborg etterhvert utviklet seg til å bli en velsmurt, velfungerende og ytterst profesjonell bedrift - og dette ville ikke vært en selvfølge i visse andre norske klubber... Derfor er det, når alt kommer til alt, kanskje ikke så dumt at RBK igjen (forhåpentligvis) kvalifiserer seg til Mesterligaen? Så slipper vi å skjemme oss over den begredelige europacup-innsatsen noen av de andre Tippeliga-klubben har på samvittigheten....

Dette er en gal mann. Han er gal, han er farlig, og han truer med atomvåpen. I en åpen trussel mot Israel hevder Brigadér Mohammad Baqer Zolqadr at Iran vil sprenge Israels atomreaktor dersom Sharon sprenger den påbegynte atomreaktoren i Iran... Ikke uventet (og helt sikkert ikke ubegrunnet) er israelerne...."bekymret" over den nye reaktoren, og har flere ganger sagt klart fra om at de ikke tillater atomvåpen i deres nabolag. Mindre viktig er det tydeligvis at de selv har flere raketter med atomstridshoder... Hadde mennesket vært rasjonelt, ville det ha ødelagt ethvert atomvåpen på jorda for lenge siden, men det er vi tydeligvis ikke.

Uavhengig av sabelraslingen i Midtøsten har den Uavhengige presidentkandidaten i USA, Ralph "Ralphie" Nader igjen slengt med leppa. Denne gang ved å hevde at amerikanske styresmakter er i lomma på den israelske ledelsen... Jødiske grupper både i og utenfor USA har sett rødt, men Nader nekter å trekke tilbake påstandene sine. Han begrunner påstanden sin ved å peke på Bush's nesten uforbeholdne støtte til Ariel Sharon - både tidligere og nå sist, når Israel fortsetter utbyggingene på Vestbredden med "Bush's velsignelse". Jeg tror nok (vil gjerne tro, ihvertfall) at amerikanske styresmakter har en egen vilje, men det er ofte vanskelig å forstå den urokkelige og ensidige støtten den nåværende administrasjonen gir Sharon, all den tid de hevder de ber begge parter følge Veikartet til Fred... Veikartet krever full stopp i utbygging av de nåværende settlements, men her er det tydelig at Bush ikke tar sjansen på å støte fra seg jøder og kristen-konservative i et valgår. Dette hjelper dog ikke mye, for de siste meningsmålinger viser at hele 75% av amerikanske jøder vil stemme på John Kerry ved valget i november. Kerry har også gått ut med sterk støtte til Israel, men har samtidig vektlagt at han vil jobbe via dialog og diplomati, ikke ensidig støtte og alenegang. Dette tjener han sikkert noget på hos velgerne.

Leste i dagens VG at de kvinnelige norske sandvolleyball-damene får hat-SMS på grunn av bikini'ene de spiller i i OL. Meldingene er fra kvinner. Dumme kvinner. Om det er noe som irriterer meg, så er det "idiot"-aktivister, uansett hva slags "sak" de hevder å kjempe for - i dette tilfelle kvinnesaken. Feminisme. Det som irriterer meg mest er at disse kvinnene hevder å kjempe for kvinners rettigheter og likestilling, mens det eneste de oppnår er en latterliggjøring av kvinnesaken og "ekte" feminisme.

Det er kanskje litt "typisk norsk" å klage over slike "småting." Jeg vet ikke hva det er, men det er lett som nordmann å glemme alle de "virkelige" problemene kvinner verden over sliter med, og det blir i mine øyne feil å fokusere på bikini-størrelser i en slik kontekst. Samtidig er jeg enig med de som påpeker at bikini-størrelsen faktisk ikke kan være større enn så og så, og dette er kun et av mange eksempler fra idrett og kultur der kvinners seksualitet "selges"...

Kvinnekampen har kommet langt siden vi menn klubbet ned kvinnene og dro dem med oss til hulene våre, men neste slag for feminismen bør stå om prostitusjon og menneskesalg/-smugling, ikke bikini-størrelsen.

PS. Dette innlegget ble ikke skrevet som en unnskyldning for å vise bikini-damer på siden. Dem er det nok av på vg.no, dagbladet.no, ba.no og mer eller mindre alle andre nettaviser over hele verden. Intet virker viktigere enn å vise fingertegnene til kvinnelige sandvolleyball-spillere i disse OL-tider!

Hva er verst - å ha dårlig samvittighet, eller å ha dårlig samvittighet over å ha dårlig samvittighet?
Eller er dette en umulighet? Er det mulig å ha dobbel dose dårlig samvittighet?

Om det perfekte stedet på jord egentlig finnes, vet jeg ikke. Men jeg vet at vår hytte i Sandefjord er ganske så nære perfeksjon om sommeren. I år var det varmt i været, ganske nær vindstille (med unntak av en lett bris mot kinnet en gang i blandt), sol i lange baner, varmt og friskt vann og stille bølgeskvulp.

Sommeridyll er ikke til å kimse av. For de av oss som vet hva det dreier seg om, blir ikke sommeren den samme uten noen dager i himmelen. Å kunne sove litt lenger med goood samvittighet, være (nesten) avskåret fra omverdenen, snuse inn den friske luften... Vi som har sett et gløtt av paradis trenger kun lukke øynene og drømme oss tilbake til de gode sommerdager når vinteren blir for lang og kald her i Norge....



Sommerhytte betyr sommerminner, og jeg er intet unntak i så måte... Det er alltid så spesielt å komme til hytta hvert år og merke at, til tross for at det er et år siden sist, virker det ikke som mer enn et par dager. Selv om barndommens uskyldige sommere er langt borte, kan man på hytta la barnet i seg slippe fri, uten frykt for at jantelover og sosiale normer kan riste på pekefingeren og oppgitt himle med øynene - alt er lov!

Jeg er virkelig glad i hyttene familien har...