Waging War With Wolves

      Norge er i krig. Norge deltok i fjor i en folkeretts-stridig krig i Irak, og er den dag i dag med i den like gale okkupasjonen. Ennå har ikke norske soldater blitt såret eller drept, men alikevel hører man merkelig lite fra opposisjonen av krigen. I oppkjøringen mot krigen marsjerte 100.000-vis av mennesker over hele verden i protester mot en krig i Irak. I dag er det omtrent stille. Hvor er bannerne? Hvor er protestantene? Hvor ekte var egentlig protestene? Jeg bare lurer...

   Men i sommer skal de norske styrkene i teorien hjem igjen. Regjeringen prioriterer oppdrag i bl.a. Afghanistan. Afghanistan er blitt glemt i all viraken rundt Irak.. Nå skrives det nesten ikke lenger hjem om gjenoppbyggingen av dette ødelagte landet. Det selger vel mer med Irak, tenker jeg. Men nok om dét. Regjeringens avgjørelse om å sende styrker til Irak var en omstridt sak her hjemme. Her var et Amerika som gikk imot FN og trumfet gjennom sin avgjørelse om å gå til krig, til tross for massive protester fra både innland og utland. Mange nasjoner sendte alikvel styrker, deriblandt Norge. Den norske regjerings "unnskyldning" var at de norske militære kun skulle ha "humanitære oppdrag," hva nå det betyr. Men ettersom både styrker fra Italia, Danmark og flere asiatiske land har blitt angrepet, går man bare og venter på meldingen om at også norske styrker skal bli angrepet. Den irakiske motstandskampen (eller terroren, som vel mer er et passende begrep...) ser liten forskjell på nasjonaliteten på uniformene, og de mange kidnappingene gjør det ikke tryggere å være okkupasjonssoldat i Irak.. Ble derfor overrasket når det viste seg at man alikevel ikke skulle sende alle norske soldater hjem. Det viser seg nå at et titalls offiserer skal være igjen. Nok en gang har regjeringen gått imot flertallets vilje! Det er et dristig trekk, når man fremdeles ikke vet hva slags rolle FN vil få i fremtiden, og hva slags retning Irak vil ta når de angivelig skal overta "makten" fra USA i sommer. Det er også skuffende, når man allerede har sagt at man skal trekke seg ut... 

     Var det så stas å bli nevnt i Bush's State of the Union i januar, som en av nasjonene som "støttet okkupasjonen med militære styrker"? Er det så livsviktig å bli gitt honnør for at "de land som, blandt dem Norge, bidrar til stabilisering og gjenoppbygging i Irak og siden flere land nå deltar, er disse bidragene i betydelig grad internasjonalisert," slik Kjell M. Bondevik hevdet i Aftenposten. For det første er ikke Irak noe stabilt sted i det hele tatt, og for det andre er enda ikke FN kommet reelt på banen, noe regjeringen hevdet har vært essensielt hele tiden. Når skal det være på tide for våre politikere å ha litt ryggrad og kreve full uttrekning av militære styrker?! Er det i det hele tatt vits i å ha militære mineryddere der, når Irak står i brann? Det som trengs er infrastruktur, ikke minerydding. Nei, dette blir for frustrerende. Jeg går og legger meg!

Resiliency of the Mind

      Mens jeg står der og barberer meg, flyr tankene til helt andre ting enn ansiktshår. Idag fløy de faktisk frem i tid. Til morgendagen. Av en eller annen grunn tenker jeg mindre på morgendagen enn på neste høst. Kommer sannsynligvis til å bli i Bergen også til høsten, men er usikker på hva jeg skal gjøre her. Morgendagen er jeg derimot helt blank på. Vet jeg kommr til å spise og drikke litt, og kanskje også gå på do en gang eller to, men annet enn det vet jeg ikke. Rare greier.. Kanskje jeg skal trene litt? Må jo få lest litt, men orker ikke planlegge sånt.

    Nå om dagen stormer det igjen rundt Irak og USA's okkupasjonsstyrker. Fange-torturen har blitt slått stort opp, og Bush måtte på arabisk tv for å svare for seg ovenfor arabiske tv-tittere. Det må ha vært surt for en president som tidligere proklamerte at han skulle bringe fred, frihet og amerikanske verdier til en urolig del av verden... Ikke vært så heldig med det, nei. Nå vil jeg bare si; jeg synes det er trist og skremmende at Irak er blitt den tikkende bomben den er om dagen, men må le litt når jeg tenker på at Bush&co. var så sikre på at de skulle bli mottat som helter og frigjørere av et samlet Irak. Gleder meg til å lese Woodward's nye bok. Det blir interessant lesning. Ellers har det vært stille på valgkamp-fronten i USA. Eneste gangene man nevner Kerry om dagen er når han blir spurt om hva han synes om Bush's siste krumspring. (Med unntak av når han blir spurt om noen medaljer han skal ha kastet i protest etter Vietnam-krigen...) Det er alltid vanskelig å være utfordrer i en amerikansk valgkamp. Den sittende presidenten har den luksusen at han kan sette den politiske dagsordenen, og dermed kan utfordreren kun "react, not act."

      Det går mot en spennende høst..

Songs from the Heart

     Konsertene ble (ikke uventet) en fin suksess. Stappfullt på søndagen, og god stemning begge dager. Og det viktigste; vi hadde det gøy. Deilig å få presentert det vi har jobbet med såpass lenge, og konserter bringer alltid ut det beste i oss... Nå skal vi nok ta en trall på 17 mai og, så vi er ikke helt ferdig for semesteret.

     Disse sangene sang vi:
- Somethin' Stupid
- Among the leaves so green, O
- En vänlig grønnskas...
- Ocg jungfrun hon går i ringen
- Fair Phyllis I saw
- Three Nonsense Songs: 
   - There was an Old Lady of France
   - There was an Old Person of Cromer
   - There was an Old Man in a Tree

     Repertoaret vårt er dog noget større, men disse to konsertene var del av vår eminente dirigent sin eksamen, og dermed måtte vi la våre mindre "seriøse" sanger ligge for denne gang... Nå krysser vi bare fingrene for at dirigent-Elin får en bra karakter!

hits