Celestial Navigation

     Månen er en trivelig følgesvenn når jeg går hjem sent en fredagskveld. Han er rund og strålende, og ærlig i alt han gjør. Og i motsetning til resten av verden, tar han ikke seg selv så seriøst, og er ikke så opptatt av sitt eget utseende. Flere burde tenke sånn!
   Det er noe merkelig med månen og meg. Vi har et merkelig forhold. Har alltid kunnet stole på ham; det kan ha noe med det å gjøre!? Hvorfor jeg alltid henvender meg til ham er for meg en gåte. Men bryr meg ikke så mye om hvorfor, egentlig. Det viktigste er at vi kan dele øyeblikk, uten at det være noe mer enn kun det..

    Jeg lurer på om universet er uendelig.. Det føles så skummelt å si det.. "Uendelig"!? Finnes det skumlere ord enn det?! Jeg har ikke noe imot verdensrommet, men vegger og grenser fører med seg trygghet noen ganger... Når det er sagt; finnes det noe vakrere enn bilder av universitetets mange undre?! Finnes det noe mer strålende enn stjernetåker, svarte hull og millioner av små glitrende juveler mot en svart bakgrunn? Ikke som jeg kan komme på...

     Det er ofte gøy å se gamle filmer der man spekulerer i hvordan fremtiden ser ut.. Det viktigste disse filmene har til felles (i tillegg til elendige 'special effects' etter våre standarer) er deres ubehjelpelige tro på at menneskeheten skal erobre verdensrommet. Det er svevesko, byer på Mars og romskip med enorme laserstråler. La meg først si; jeg applauderer alle slike ønskedrømmer, jeg. Med svevesko ville livet mitt vært bra... Men skjønner ikke deres ekstreme forhåpninger!??! De er jo ekstremt 'over-the-top'!!! Men så kommer jeg på at uten forhåpninger, drømmer, vilje og ambisjoner, kommer vi som Homo Sapiens Sapiens (dette ekskluderer George W. Bush, som kun er Homo Erectus, skal man tro det man ser på TV) aldri til å utvikle oss videre.. Så da er kanskje gamle 50-talls filmer ikke så håpløse alikevel...?

     Et siste spørsmål: Tar myndigheter verden om trusselen fra verdensrommet seriøst, eller vil de bli like overrasket som i Independence Day når marsboerne kommer?!
    B: "There's something heading east over the Pacific. It's in and out of our radars, you can't see it...and it's up there right now.... I'll leave you with that thought."
    S: "It's been good meeting with you. I hope you don't feel that you've waisted your time. I'll leave you with this pen."

Enemies Foreign and Domestic

    USA har mange fiender. Ingen kan vel nekte for det.. Av en eller annen grunn vekker landet sterke følelser, enten det er bunnløst hat eller helhjertet tilbedning. Slik er skjebnen til verdens mektigste nasjon. Og mange spørsmål dukker naturlig opp når man diskuterer landets politikk de siste årene. For hvordan kan en nasjon som hevder de er forkjempere for en demokratisk verden gå imot en av verdens største internasjonale organisasjoner (FN), og ture frem som de selv ønsker? Hvordan kan en nasjon som påstår den er bygget på frihet, true sine europeiske "allierte" med økonomiske straffer og liknende når de hever stemmen mot USA?!? Hvordan kan en nasjon som hevder at en av dens fremste våpen er sannheten, lyve om etteretningsdata ang. masseødeleggelsesvåpen i Irak?! Hvorfor hastet det sånn når FNs våpeninspektører ikke fant noe, mens man nå ber om "mer tid" for USA's egne inspektører?! Hvordan kan det ha seg at et internasjonale etteretningsmiljø kan tolerere at høyt klarerte personer i det Hvite Hus avslører hemmelige agenter i CIA's tjeneste?!
Sannheten er at amerikansk cowboy-imperialisme har tatt over for en normal utenrikspolitikk, basert på diplomati og et ønske om fredelige løsninger.. Den kjente amerikanske journalisten Bob Woodward skriver i sin bok "Bush at War" om månedene etter 9/11 at en av de første sakene Dick Cheney og Don Rumsfeld tok opp, var: kan vi knyttet angrepene opp mot Irak? Det kunne de ikke, og det kan de fremdeles ikke. Derfor skiftet de fokus til masseødeleggelsesvåpen, men det har de ikke funnet, så da snakker man heller om å frigjøre Irak og bringe demokrati til denne delen av verden! Nå hjelper ikke dette heller, for terroren fortsetter i Irak og irakere flest ønsker amerikanerne ut, så det blir spennende å se hva neste PR-strategi går ut på.. 

     Problemet mange møter når de diskuterer Amerika, er at de blir stemplet som USA-hatere. Dette er både urettferdig og fullstendig galt. Hat er en ond sirkel. Mange blir urettferdig "dømt" som USA-hatere om de hever røsten og påpeker feil. Hvor utrolig er ikke det?!?! I månedene etter 9/11 så man en enorm patriotisme i USA og en grenseløs solidaritet fra resten av verden. Enhver som hevet røsten og kritiserte noe Bush-administrasjonen gjorde, ble dømt og uthengt som upatriotiske USA-hatere. Sånn er det tildels fremdeles, tre år etter. Om jeg har en mening og den ikke samsvarer med din mening, betyr ikke det at jeg hater deg.. Patriotisme er å forsvare nasjonen, ikke lederen. Derfor kan jeg med god samvittighet kritisere Bush sin politikk. Jeg hater ikke dermed USA. Jeg er dypt fascinert av dette enorme landet. Mange av de utallige aspektene ved USA er fantastiske. Men jeg vil fortsette å kritisere den amerikanske ledelsen så lenge jeg ønsker og finner en grunn til det. Det er luksusen ved å leve i et fritt samfunn.

                                                                                         

Asia

    Født som jeg er i Asia, har jeg alltid hatt en interesse i, og en forkjærlighet for alt som er asiatisk. Har intet brennende ønske om å identifisere meg med Asia, men mange sider av asiatisk kultur og hverdag fascinerer meg. Når jeg skriver Asia, er jo det en ganske bred definisjon, men selv om jeg er født og adoptert fra Indonesia har ikke dette landet noen forrang i forhold til andre asiatiske land. Anyway.. Asiatisk mat er noe jeg liker spesielt godt. Sushi er jo på moten i vesten, og fler enn meg har blitt bitt av wok-feber.. Ris i mange former og sorter, nudler i kald og varm form. Noe av den mer "eksotiske" delen av asiatisk mat holder jeg meg lett unna, men vanlig hverdagsmat er utrolig god i all sitt mangfold.
   Også asiatisk kunst inspirerer i Norge, og det var egentlig i den anledning jeg ville skrive i dag. For utenfor Dragefjellet (juridisk fakultets hjem her i Bergen) finner vi denne skulpturen. Formene og utseende, for ikke å snakke om plasseringen, er unektelig litt asiatisk, og det var derfor jeg kom til å tenke på Asia. 

    Dette bildet henger på veggen min. Det er en amatør-kopi av et kjent japansk verk. Fargene (eller heller nyansene av sort og hvitt) og ikke minst motivet lokker meg ofte inn i drømmer. Den ensomme mannen på bildet (vanskelig å se, gitt.. Han står ytterst på fjellet.) er en samurai. Mon tro hva han tenker på. Det kan jo tross alt være ganske mye. Men en ting vet jeg; han tenker hverken på studielån, lønnsforhandlinger, pensjonskutt, husleie, matpriser, forurensing, status, makt, dårlig dekning på mobilen eller en McFeast med liten cola. Det garanterer jeg dere! Og derfor misunner jeg han. Ihvertfall litt..

Joy Cometh In the Morning

Og så var påskeferien ferdig og over med et paff, og man sitter tilbake med en tom følelse. Gikk det så fort? Hvor ble alle dagene av? Hmmm...

   Tradisjonen tro tilbringte jeg påsken på fjellet, nærmere bestemt Norefjell. Vår vesle hytte er akkurat stor nok til familien, og hjertet er jo der familien er, så.. Var (som vanlig, merkelig nok) heldig med påskeværet. Hvert år åpner påsken med noen møkkadager, for så å eksplodere i sol, blå himmel og kritthvit snø. Dette fenomenet gjentar seg hvert år, og slår aldri feil. Det hører liksom med i påsken.

   Jeg er ingen trofast skigåer, så nok engang ble langrennsskiene stående langs veggen. Har alikevel ingen dårlig samvittighet for det, til tross for at jeg kanskje skulle blitt med mine foreldre en dag eller to. De er heldigvis ikke så kravstore på turgåingen som de en gang i tiden var.. Fikk alikevel noen greie fotturer, og det holder lenge for meg.

   Hytta vår er skikkelig koselig! Den er knøttliten, og alle soverommene er små som frimerker. Stue, kjøkken og spisested er kombinert på en sånn måte at det virker mye større enn det er. Og slik skal det være. Årets påskeferie åpenbarte noen av de største, fæleste, styggeste, luksuriøse, palass-liknende hyttene jeg har sett på lenge. Det virker som om folk bruker ENORMT mye penger på hyttene sine nå om dagen, og "stort" is the word of the day. Jeg kan ikke si jeg liker det.. Hva skal man med en så enorm hytte? Man bor der jo tross alt ikke så mange døgnene av et år? Overdådig sløsing, er det eneste jeg kan si. Skal jo være litt forsiktig her; hytta vår har både strøm og innlagt vann, men synes ikke det er så vesentlig. Det viktigste er at man får følelsen av at det er en hytte når man entrer den! "Hyttefølelsen" er en viktig del av feriene mine på Norefjell. At man er på ferie, liksom.

   Når påsken nå er omme og jeg er tilbake i Bergen, sitter jeg alikevel igjen med LITT dårlig samvittighet. Dro rett hjem og rett på fjellet, og så rett opp til Bergen igjen. Det var ikke så bra. Hadde håpet jeg skulle få truffet noen kamerater når jeg først var hjemme, men dengang ei. Legger derfor ved et bilde, og lover høyt og hellig at jeg ser dere til sommeren! Gutta boys! (Yeah, baby!)



   Når alt er sagt; det er godt å være tilbake...

hits